Tilpasset opplæring

Tilpasset opplæring er et begrep som kan forklares på flere måter. I opplæringslova (LOV 1998-07-17 nr.61) står det blant annet: ”Opplæringa skal tilpassast evnene og føresetnadene hjå den enkelte eleven, lærlingen og lærekandidaten.”(§ 1-2). Dermed ser jeg i lova at tilpasset opplæring er en juridisk rettighet, for alle elever i norsk skole. I boka Lærerens verden av Gunn Imsen kategoriserer hun tilpasningen, og sier at det skal taes hensyn til 4 forhold: Lokal kultur, individuelle forutsetninger, ulikheter mellom kjønn og etniske forutsetninger (Imsen 2006: 307). Et annet viktig begrep er inkludering. Det vil si at det skal være rom for at alle får være med i fellesskapet. Nordahl og Overland utvider inkluderingsbegrepet med å si at alle elever skal delta i det sosiale, faglige og kulturelle fellesskapet på en likeverdig måte (Nordahl og Overland 1998: 25). Når det gjelder alle elever, så gjelder det også å inkludere elever med spesielle vansker så langt som mulig i den ordinære undervisningen (Imsen 2005: 20). Jeg forstår målet med inkludering, som et ønske om at alle elever skal finne tilhørighet og sameksistens.

Den nåværende læreplanen Kunnskapsløftet (LK06) er et resultat av et politisk ønske om en ny kurs i den norske skolen. Den nye kursen er blant annet tuftet på en evaluering av reform 97, som viste til manglende kunnskaper og ferdigheter hos elevene. Denne evalueringen viste også til at målet om tilpasset opplæring ikke er blitt gjennomført tilfredstillen.

”Forskning dokumenterer ferdighetssvikt i sentrale fag. Evalueringen av Reform 97 viser at vi ikke har lykkes i å realisere idealet om en opplæring som er tilpasset hver enkelt elev. Det er store og systematiske forskjeller i læringsutbytte, og en uforholdsmessig høy andel elever tilegner seg for dårlige grunnleggende ferdigheter.” (St.meld. nr. 30 (2003 - 2004) :7).

Dette viser at det tidligere har vært vanskelig å realisere idealet, selv om forskningen sjelden fokuserer på det komplekse bildet innenfor tilpasset opplæring (Bachmann og Haug 2006: 22).

Hva er så realiteten i den norske skolehverdagen? Hvordan klarer vi lærere å nå idealet om tilpasset opplæring? I min praksis som kontaktlærer har jeg elever som trenger tilpassing både i forhold til faglige utfordringer og i forhold til sosiale utfordringer. Noen elever har kanskje fått diagnose og dermed enkeltvedtak om flere timer med pedagog i en til en undervisning. Andre har kanskje lese- og skrivevansker og fått påvist dysleksi, med påfølgende økonomisk støtte til innkjøp av pc og skrivestøtteprogram for dyslektikere. Jeg har ikke kunnskap om eller erfaring med disse skrive- og språkstøtteprogrammene. Hverken gjennom den teoretiske eller den praksisrettede delen av lærerutdanningen har jeg fått informasjon om disse verktøyene, ei heller opplæring i å bruke dem. Hvordan skal jeg da, gjennom min praksis som lærer for en gruppe på ca 20 elever lære bort enkeltelever å bruke slike programmer? Vi har heller ikke netttilgang på klasserommet og der finnes kun 13 (for tiden 12) stasjonære datamaskiner på datarommet. Disse maskinene på datarommet har tilgang til nettet, men så lav hastighet at det blir problemer dersom flere elever skal spille spill samtidig. Jeg har dermed ikke mulighet til å ta med full klasse på datarommet (pga for få maskiner) eller å la full klasse bruke de pedagogiske spillene som finnes i tilknytning til læreverkene el.lign. Vi lærerne ønsker oss trådløst nett og bærbare pc'er, men IKT-avdelingen i kommunen sier at bygningsmassen av mur på skolen vår, hindrer at trådløst nett vil fungere?? Når noe ikke virker (en pc, netttilgang etc.) må vi få hjelp av IKT-avdelingen og det er uvisst når eller om de noen gang kommer. Jeg har spurt litt rundt på skolen til ulike kollegaer om hva som er prakis angående opplæringen av språk- og skrivestøtteprogrammene til enkeltelever, og de fleste sier at de ikke har hatt opplæring i bruken av det, men kun prøvd å lære seg det ved selv å lese bruksanvisninger. Slik jeg har oppfattet det har de fleste lite kunnskap om bruken av programmene.

Jeg leser i artikkelen til Landmark (2009) i Dyslektikeren at der finnes mange gode språk- og skriverettingsprogrammer, med talegjengivelsefunksjoner og ordbøker og oppslagsverk. Noen er bedre på enkelte områder, mens andre er bedre på andreområder. han skriver at elevene med lese- og skriveproblemer må lære seg å nruke disse programmene og finne den læringsstrategien som fungerer best for dem selv. Krumsvik (2009) snakker også om IKT-verktøy som en motivasjonsfaktor for elever med lese- og skrivevansker, i det samme bladet, men viser til at elever ofte har for dårlig kunnskap om hvordan de skal bruke IKT for å lære mer. Da er det viktig at vi lærere har denne pedagogiske kunnskapen for å lære elevene å bruke verktøyene riktig. Jeg føler at jeg gjennom dette faget er på god vei til å ha tilegnet meg pedagogisk kompetanse om bruk av IKT i skolen. Jeg ser verdien av å bruke ulike digitale verktøy for å lære innholdet og komme frem til kompetansemålene i ulike fag. LK06 legger stor vekt på de grunnleggende ferdighetene, der ferdigheten i å bruke digitale verktøy er en av dem, samtidig som den legger vekt på tilpasset opplæring for alle elever. Men da må kommuner og skoleledere satse mer på tilrettelegging og innkjøp av pc'er og annet digitalt utstyr som gjør at vi lærere, kan bruke de pedagogiske digitale verktøyene. De må samtidig sørge for at et tilstrekkelig antall lærere ved hver enkelt skole, lærer seg å bruke utstyret, både teknisk og pedagogisk. Det hjelper ikke meg i min undervisning at en elev har fått penger til å kjøpe pc, dersom vi hverken har tilgang til nett, eller at jeg har fått opplæring i å bruke programvaren. Hvordan skal jeg lære elevene å bruke programmene, dersom jeg ikke har lært det selv?

Der står jeg nå, i min praksis! Jeg må selvfølgelig sette meg ned å lese bruksanvisningen til programmet som elevene skal bruke, for så å prøve å lære det videre. Dette skal jeg klare å gjøre samtidig som jeg underviser alle de andre elevene i klassen. Elevene har fått vedtak om støtte til å skaffe hjelpemidler, men ikke støtte til opplæring i bruken av verktøyene. Jeg ville kanskje synest det var naturlig med en støtte i opplæring av bruk samtidig? I Dyslektikeren nr.1 2009 sto der også en artikkel om kursing i bruk av programmene, der brukerne selv blir "superbrukere" og instruktører for nye brukere. Både nye brukere, pårørende og lærere var invitert på kursene. Dette virket veldig interessant og må jo være nyttig for ulike skoler å vise sin interesse for. Jeg kunne ihvertfall ønsket meg et slikt kurs, nå da jeg står i den situasjonen der jeg gjerne skulle gitt en god opplæring i bruk av IKT-verktøy, til elever med spesielle behov.

Kilder:

Backmann, K. og Haug, P. (2006) Forskning om tilpasset opplæring. [Internett] Tilgjegeleg fra: http://www.utdanningsdirektoratet.no/upload/Forskning/
Tilpasset_opplaring.pdf [Lasta ned: 02.05.10]
Imsen, Gunn (2005). Elevens verden. 4. utgave. Universitetsforlaget.
Imsen, Gunn (2006). Lærerens verden. 3. utgave.Universitetsforlaget.
Krumsvik, R. (2009) IKT-muligheter og utfordringer. Dyslektikeren (nr.1, 2009), 14-15.
Landmark, E. (2009) Viktige hensyn ved valg av dataprogrammer. Dyslektikeren (nr.1, 2009), 16-18.
Opplæringslova (1998) Lov om grunnskolen og den videregående opplæringa. Kunnskapsdepartementet. [Internett] Tilgjegeleg fra: http://www.lovdata.no/all/nl-19980717-061.html [Lasta ned: 02.05.10]
UFD (2003-2004) St.meld. nr. 30: Kultur for læring. Utdannings- og forskningsdepartementet [Internett]. Tilgjengelig fra: http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/dok/regpubl/stmeld/20032004/stmeld-nr-030-2003-2004-.html?id=404433 [Lasta ned 02.05.10]
UFD (2006) Kunnskapsløftet: Fag og læreplanar for kunnskapsløftet. Undervisnings- og Forskningsdepartementet [Internett]. Tilgjengeleg fra: http://www.udir.no/grep [Lasta ned 02.05.10]